Selbu et-eller-annet-sted...

6-8.08

Etter å ha vist Igor bildene og fortalt Igor entusiastiskt om ferien i Myggfjella ble han misunnelig så jeg foreslo raskt at vi kunne ta en helgetur i Trondheimsområdet. Det var på tide bosnieren lærte litt om teltliv.

Guiden

Vi måtte begge jobbe fredagen og kom oss sent avgårde. Vi fant en teltplass i det det begynte å bli mørkt og teltet ble hurtig satt opp og vi la oss. Best å sove mens sola var nede, jeg mistenkte det ikke kom til p bli noe søvn så fort sola stod og steika på teltet. Neste morgen, strålende sol, men også kraftig vind. Det var ikke helt som planlagt. Vel, var vi først kommet denne lange veien for å utforske vanna skulle ikke vind stoppe oss! Vak var umulig å se, hvite skumtopper på bølgene i de nærmeste vanna. vi gikk fra vann til vann i håp om å finne noe som var i le, men inget hell. Heldigvis var fjellet helt gutl av molter så jeg kunne trøstespise hele tiden. Jeg angret på at vi ikke hadde tatt med pannekakemiksen, pannekaker med molter hadde ikke vært dumt i vinden.

Mange modne molter på fjellet

Igor venter på vak

Det var først da kvelden kom at vinden løyet. Det var mens vi satt å fordøyde middag nr en og skuet uttover myrvannet at vi så det første vaket. vi spratt opp begge to og kastet på det. Flua mi ble slurpet ned øyeblikkelig, men det var bare en liten tass på 67,5gram, ikke rare middagen ut av det. Vi fisket en stund til og Igor fikk en som var stor nok til å spises. Det romlet høylytt i magene våre og det var på tide å spise middag nr to før det ble natt.

Igor har skaffet middag nr 2

Søndagen var det strålende vær, og vi gikk til et av vannene vi hadde besøkt dagen før. Dette så jo så lovende ut, men da vi kom kunne vi ikke se noe vaking til tross for at overflaten var blikkstille og vi kunne se en å anna vårflue stripe i overflaten. Jeg bestemte at det var for varmt til å gå i goretex og løp tilbake til teltet for å finne shortsen. Imens fikk Igor øye på en vakende fisk. Han strente mot den ene siden idet jeg kom tilbake. Jeg valgte meg ut det trofaste dyret til å fiske med, mens Igor startet. Det var ikke mange kastene før han hadde fast fisk. Femmerstanga hans bøyde seg pent, så dette var nok større fisk enn den han hadde tatt dagen i forveien. Desverre var gleden kortvarig (for igor og meg, ikke for fisken), fisken glapp.
Vi fisket oss rundt vannet på hver vår side. Jeg så et vak og prøvde å snike meg bort til en bra kasteposisjon, men med alle trærne i bakgrunnen var det ikke helt enkelt. Vi møttes på motsatt bredde, ingen av oss hadde hatt noe mer fiskelykk, så det ble bestemte at vi skulle gå motsatt runde enn det vi gjorde på den vindfulle gårsdagen. Det var lite aktivitet, både av insekter og fisk, på vannoverflata. Da vi kom til nok et vann uten noe overflateaktivitet var det blitt så varmt at vi badet istedenfor å fiske.

Fluebytte

Vi gikk tilbake til det eneste vannet der vi hadde sett aktivitet (der Igor mista fisken) og fisket på hver vår side igjen. Igor roper over vannet at han så et vak på min side og jeg forter meg dit. Jeg venter en stund og fisken vaker igjen, jeg lister meg bort og legger flua mi ca der jeg så vaket. Der blir den liggende i fred. Jeg kaster ut igjen og setter meg på en tue. Har fisken flyttet seg? Jeg ser vakringer ett stykke bortenfor, er det den samme fisken eller en annen? Jeg legger flua ut på nytt og stirrer mot der jeg så det andre vaket. Foran meg høres et plask og jeg gjør automatisk tilslag. Søren å, for rask, jeg napper flua rett ut av kjeften på fisken. Jaja, det fine med å være så rask er at fisken ikke har kjent kroken og det er håp for at den tar igjen. Nok en gang går det lang tid. jeg tror det er samme fisken som har en lang strekke den patruljerer. Nok en gang klarer jeg å bomme på tilslaget idet fisken tar. Det høres ut som en tung fisk. Jeg bestemmer meg for at denne plassen bringer ulykke og flytter meg lenger bort på strekka jeg har sett fisken vake. Legger ut flua bare noen meter fra land og stirrer intenst og konsentrert på den. Denne gangen skal jeg klare å beherske meg. Jeg ser fisken har begynt på nytt på vakrunda si, den kommer nærmere, jeg er konsentrert. Fisken tar dyret, jeg venter, så gjør jeg tilslag. Fisken sitter! Den kjennes tung og seig ut. Den har ikke noe utras slik som myggfjellfisken så når Igor spør om det er en bra fisk sier jeg at den er ok. Det er først når jeg ser den komme opp i overflaten at jeg skjønner hva slags kubbe jeg egentlig har på kroken. Igor håver fisken for meg og jeg stirrer ned på det digre dyret i håven, "oioi, denne må veies!" sier jeg. 9hg viser vekta og det er års beste for meg.

Årets beste